Musikal om Jernskjegg i 2019

Jeg skriver nå på et nytt musikkteaterstykke, og denne gangen bygger jeg historien rundt adelsfamilien Jernskjegg som levde i Larvik fra midten av 1500-tallet til begynnelsen av 1600-tallet. Musikalen lages sammen med Heidi A. Hansen, som komponerer og arrangerer musikken til «Jernskjegg».

Handlingen i musikalen «Jernskjegg» er i stor grad oppdiktet, men hvor faktiske personer og hendelser veves sammen med oppdiktede personer og hendelser. Musikalen gir et innblikk i Norge og Larvik på Jernskjeggenes tid, og i historien er oppgangstider, krigstrussel og kjærlighetsdrama sentrale ingridienser. «Jernskjegg» planlegges satt opp på Teaterhuset Munken i Larvik høsten 2019, og passer for hele familien.

Iver Jernskjegg og hans familie la blant annet grunnlaget for industrialiseringen i Larvikdistriktet. I vår tid er de mest kjent for at det var de som bygde den myteomspunnede Fresjeborgen, som senere, etter flere ukers vedvarende regnvær i 1653, forsvant i Farris vannmasser.

 

Monologen Signe

Søndag 29.10.17 var det premiere på monologen Signe på Stokke bygdetun. Lokalet på bygdetunet var fylt til randen, og Kristine Hesjadalen fikk veldig gode tilbakemeldinger sin tolkning av Signe og hennes sterke historie om frykt og utenforskap.

Signe ble også spilt i Tønsberg, Sandefjord og Larvik våren 2018.

Hør intervjuet som NRKs Vegard Lillås gjorde med Kristine om morgenen 27.10.17 her.

https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-vestfold/DKVE01021517/27-10-2017#t=2h13m15s

To stusslige fyrer

En-akteren om de to stusslige fyrene, Skule og Bein-Kåre, ble vist på middelalderfestivalen i Tønsberg i 2017 og 2018.

Skule (Tommy Taraldsvik) og Bein-Kåre (Thomas Solbakken) er to likryddere som rydder opp etter slag i middelalderen. De har ulike drømmer for fremtiden, men begge drømmer om et annet liv. Hvem gjør vel ikke det?

 

 

Monologen om Signe

I 2016 skrev jeg en monolog som tar utgangspunkt i historien om Signe Kile fra Stokke. Signe ble dømt til å dø på bålet for å ha bedrevet trolldom, og hun ble brent til døde i 1645. Hennes historie er en av flere hekseprosesser i Norge som pågikk fra 1400-tallet til midten av 1700-tallet, og med den mest intensive perioden fra 1570 til 1680.

Monologen settes opp av Kulturbanden høsten 2017, og det er skuespiller Kristine Hesjadalen som har rollen som Signe.

Hekseprosessene er omtalt i mange sammenhenger, og i dag er det ufattelig at flere hundre nordmenn ble dømt og henrettet for å ha bedrevet trolldom. Men hekseprosessene er også et utrykk for et samfunns behov for syndebukker, og det er ofte de svakeste som må stå til ansvar for majoritetens opplevde urett. Sånn sett var kanskje ikke årsakene til hekseprosessene i middelalderen så veldig annerledes enn jakten på syndebukker som vi opplever i vår egen tid?

 

 

«Ulabrand – stormens sønn»

«Ulabrand – stormen sønn» er en musikal om den berømte losen Anders Jacob Johansen «Ulabrand» fra Ula i Larvik. Ulabrand var los i Ula på midten av 1800-tallet, og han ble landskjent for vågale redningsdåder til havs og beryktet som uvørn bråkmaker på land. Jeg skrev musikalen i forbindelse med at det i 2015 var 200 år siden Ulabrand ble født. Musikken ble skrevet i samarbeid med Heidi Adalis Hansen, som også arrangerte musikken for liveband.

Musikalen ble satt opp av Larvik Barne- og Ungomdsteater og Kulturbanden på Teaterhuset Munken både i 2015 og 2016. Regi ved Anders Thoresen.

https://www.facebook.com/events/118986848525035/permalink/118996465190740/

Stormes sønn

«Greven av Jarlsberg – i strid og kjærlighet» som teater, film og jubileumsforestilling

«Greven av Jarlsberg – i strid og kjærlighet» er et skuespill som jeg skrev i 2013. Skuespillet handler om Herman Wedel Jarlsberg, og hans rolle da Norge løsrev seg fra Danmark og vi fikk vår egen grunnlov. Kulturbanden satte opp stykket på Papirhuset teater i Tønsberg i desember 2013. Regi ved Tommy Taraldsvik.

I mai 2014 ble deler av teaterstykket, sammen med noen nyskrevne historiske tablåer, vist på Jarlsberg hovedgård i forbindelse med den offisielle markeringen i Vestfold av Grunnlovens 200-års jubileum.

I tillegg benyttet filmskaper Erik Jacobsen flere av scenene i sin film «Herman og veien til Norges selvstendighet i 1814», som hadde premiere på Støperiet i Tønsberg i 2015.

Grevenfilm3

Spor i snøen

Boka «Spor i snøen» ble utgitt i 2007 på Davvi Girji forlag. Boka handler om tre nord-norske gutter som oppdager et mysterium, og om hvordan de løser det! Illustrasjonene i boka er tegnet av Jurate Marcinkeviciute.

I 2010 kom boka ut på samisk. Luottat Muohttagis, som boka heter på samisk, er oversatt av Jovnna-Ánde Vest.

Spor i snøen/Luottat Muohttagis  passer best for barn fra 10 til 14 år. image

Novellen «Sommerlykke»

Jeg skrev novellen «Sommerlykke» for noen år siden, og hvis jeg skal dømme etter tilbakemeldingene fra de som har lest «Sommerlykke» er det flere som kjenner seg igjen i handlingen…

Jeg våkner i senga, kjenner at det blomstrete sengetøyet av kreppet bomull kleber seg lett mot den klamme huden min. Det er varmt. En varm og strålende sommermorgen. En slik sommerdag som du tenker på i januar. Varm, vindstille, fredelig, intens sommer. Dagen må nytes, så jeg står opp og går ned på kjøkkenet. Det tar ikke lang tid før jeg får i gang kaffetrakteren, den klukker så fint når vannet renner ned i kaffefilteret. Det tar et par minutter før kaffen er klar, så jeg går ut på terrassen mens kaffen renner ned i kolben. Den hellebelagte terrassen ligger i forkant av vårt hvitmalte sommerhus som ligger i en slak skråning ned mot sjøen. Jeg blir aldri lei av utsikten, en frodig blomstereng som gradvis skifter over til hardført siv mellom svabergene, blått hav og øyer utenfor. Vår perfekte sørlandsidyll!

Jeg hører skrittene hennes i trappa, det knirker lett i treverket når hun setter foten ufølsomt ned på de hvitmalte trinnene. Jeg kjenner en lett irritasjon over den manglende følsomheten hennes, men fortrenger tanken av gammel vane. I stedet går jeg inn til kaffen som er ferdig, og skjenker opp to kopper.

– God morgen, jeg har kaffen klar, sier jeg blidt, og rekker henne koppen som hun tar i mot med begge hendene.

– Takk, sier hun kort og går ut til den vakre sommermorgenen.

Jeg dekker bordet og setter fram til frokost, det er stille og behagelig.

Så setter vi oss, fordeler små ord om maten, deler kjente og vante bevegelser, vi spiser i fred. Etterpå rydder jeg bort frokosten og setter oppvasken i maskinen. Hun tar med seg en bok og setter seg i solstolen på verandaen. Hun blar opp der hvor bokmerket ligger mellom sidene og fortsetter å lese. Jeg går også ut etter at jeg er ferdig med å rydde og legger meg i hengekøya, i skyggen under takframspringet over terrassen. Vi har våre faste plasser.

Morgenlufta er full av lyder. Gode, fredelige sommerlyder. Fugler som kvitrer, bølgeskvulp mot glatte svaberg, sus av varm, mild vind i gress, insekter og sommerfugler. Av og til en båt som farer forbi, nært nok til å høres, men langt nok unna til ikke å forstyrre idyllen.

– Vil du bade, spør Nina.

Jeg tenker et par sekunder, ja, det vil jeg. Vi går ned til sjøen, gjennom siv og ned til den lille stranden mellom svabergene. Vi kler av oss og går nakne ut i vannet. Svømmer noen tak, plasker i vannskorpa, kjenner det milde sjøvannet som omfavner kroppen. Legger oss til å tørke på det varme fjellet, jeg ser at hun ligger naken, vendt mot meg, kan se konturene av henne.

Linerler og løvsangere, svaler og måker. Svalene farer gjennom sommerlufta som små jagerfly, ivrig opptatt med å fange late fluer. Det er deilig å ligge naken på berget. Hun er brun, med lysere partier på brystene og mellom bena, innerst ved det mørke håret. Huden hennes er fortsatt glatt og stram. Hun ligger med øynene lukket og ser ikke at jeg har blitt hard, heldigvis. Jeg tvinger tankene over på andre ting, og etter noen korte minutter er alt som normalt igjen. Alle sommerlydene, luktene av hav og svaberg og julivarmen gjør meg døsig og avslappet. Det er akkurat som om hun merker at jeg i et kort øyeblikk ikke er på vakt.

– Hva tenker du på, spør hun, lyden stikker meg som kniv. Dette er et lurespørsmål, tenker jeg, mens jeg vrir hjernen for å finne det rette svaret. Svaret som ikke ødelegger den skjøre freden, den etterlengtede feriestillheten.

– Jeg tenker på hvor heldige vi er som kan nyte dette, sier jeg, rolig. Hun ler en liten latter, kort, men mer enn lang nok til at jeg vet hva som kommer. Den rolige følelsen jeg kjente for noen sekunder siden er borte. Jeg er i full beredskap.

– Du er i hvert fall ikke opptatt av meg, enda jeg ligger her helt naken, sier hun anklagende, og jeg kjenner fortsettelsen og vet hva som kommer.

– Du tenner ikke på meg lenger, jeg vet at du tenker på andre som tenner deg mer, eller er du kanskje homo?

– Slutt, sier jeg selv om jeg vet at det ikke vil slutte. Det har bare så vidt begynt. Den velkjent og behagelige tanken dukker opp i hjernen min igjen, vissheten om at en av oss må dø.